Tango som filosofi

Jag håller allsköns föreläsningar och kåserier, och gärna om tango, vilket kanske är det i livet jag brinner mest för. Jag och Anne Marit har presenterat tango från ett estetiskt/filosofiskt perspektiv på internationella konferenser och filosofikaféer, för att inte glömma alla de otaliga gånger vi har varit i intressanta diskussioner om tango och livet. Nedanstående är ett långt brev som vi skrev till ett filosofikafé som önskade engagera oss. Det säger något om vilka teman vi önskar ta upp när vi pratar med en helt allmän publik.

It takes two to tango

Jeg kommer aller helst sammen med min vanvittig fantastiske partner, Anne Marit Ligaard, som er landets vakreste tangodanser. Mange snakker på et dannet plan om hvilken plass kroppen kan ta i tenkningen, og hvordan bevegelse kan være en form for tenkning i seg selv, men slikt snakk blir med nettopp snakk. Å kunne vise hvordan det fungerer i egenskap av å være dansere, å vise hvordan en slik tenkning kan finne sted, det er langt mer kraftfullt en dager av snakk kan produsere.

Å stille spørsmål til og gjennom tangoen

Tango er en improvisert dans. Vi koreograferer ikke. Alt oppstår i en øyeblikkelig kommunikasjon. I våre presentasjoner snakker vi om gyldigheten av forskjellige måter å tenke gjennom dansen. En hverdagsspråklig måte hvor vi forteller kroppen: gjør si og så, kommer til kort umiddelbart fordi beskjedene blir for kompliserte.

Deretter viser vi hvordan man lett begår feilslutningen å bringe inn verbalspråkets logikk i dansens fysiske kommunikasjon. Man stiller feil spørsmål. Gjennom spørsmål som vanligvis blir ansett som åpne og kloke tvinger vi likevel inn vår forståelse i et syn på dansen som ikke er forenlig med det som står på spill i dansen. For å kunne gripe dansens strukturer må vi sette et radikalt spørsmålstegn ved vår egen forståelse. Det er viktig å si at dette ikke handler om å snakke om en mystisk indre erfaring, men det handler om å finne et språk for å peke mot grunnleggende strukturer i den dynamiske og fysiske kommunikasjonen.

Det unike ved denne måten å forstå på er at kunnskapen forandrer seg stadig vekk (ja, det ligner på fransk litteraturteori eller intertekstualitet, men vi mener at dette er av en annen kaliber). Svaret på et spørsmål forandrer spørsmålet og hvordan den videre dialogen løper videre. Likevel følger denne dynamikken noen grunnleggende strukturer. Hvis man ikke forstår disse alternative strukturene (som for oss er høgst normale, reelle og overhodet ikke alternative), så spør man lett etter andre ting for å forstå dansen. Man ser etter repertoar og altfor handfaste ting for å forstå hva dansen handler om. Uttrykk blir dermed relegert til å ses på som et mystisk påheng.

Vitenskapelige språk

Slik er mye vitenskap om forskjellige kunstformer konstruert, og som akademiker er jeg brennende opptatt av det å lære å stille spørsmål. Et spørsmål gir jo et svar, og mye av det jeg ønsker å arbeide med på Norges Musikkhøgskole, og mye av det jeg ønsker å skrive om når jeg skriver om dans, det er det ikke plass for innenfor de akademiske språkene. På samme måte kan mye sies om hvordan språket ikke bare lar oss gripe virkeligheten i hverdagen, men vi hindrer også ofte oss selv fra å finne en dypere forståelse fordi språket tvinger oss inn i forståelsesformer som er fremmed fra hvordan ting faktisk blir uttrykket.

Hva som står på spill

Så kommer vi til det som jeg mener kan være det mest interessante i vår presentasjon, nemlig hvor vi viser hva som faktisk står på spill i en improvisasjon. Her blir mange estetiske kategorier satt på hodet. Vi begynner alltid med pusten, og i denne kan vi så vel vise som snakke om hvordan vi i pusten alltid allerede har lyttet til den andres pust. Vi viser hvordan man ikke kan følge/lytte uten å gå. Tenk deg at du holder pusten for å lytte til den andres pust. Da er du så stiv at du ikke føler noe. Det er kun i det du selv allerede uttrykker/puster som du kan puste sammen med noen. Det egne uttrykket er forutsetningen så vel for å føle den andre som det vil skape et felles uttrykk som ingen av de dansende partene kunne forutsi. Her begynner vår forståelse å få seg en ordentlig knekk. Det står nemlig klart for oss at vi ikke bare må miste fotfeste for å være i samhandling, men at vi sammen skaper noe vi ikke kunne forutsi, og at vi dermed som dansere – selv om en av oss er forventet til å føre i dansen – likevel er underlagt en annen dynamikk.

Vi blir spilt på av helheten av musikk og dynamisk kroppskommunikasjon. Vi viser videre hvordan uttrykkskvaliteter kan være handfaste, og hvordan vi bruker disse som våre minste byggesteiner i den improvisatoriske samtalen mellom oss.

Uttrykk som struktur

Vi begynner altså med uttrykket, og fra uttrykket skapes strukturene. Dette er meget annerledes fra hvordan det meste av estetisk teori er skrevet. Den lykkes i meget liten grad å forene uttrykk og struktur, og som oftest blir uttrykk sett på som et sekundært påheng til strukturen. Vi nevner også gjerne prinsipper for hvordan vi setter sammen dansen i større enheter, og her er vi inne på hvordan vi skaper setninger, deler og stykker, samt hvordan vi føyer dette sammen i storformen. Imidlertid er de språklige metaforene her ganske bleke. De strekker ikke til for å beskrive hva som står på spill. Det er jo slik at vi til slutt må danse, vi må spille det vi spiller og ikke slå oss til ro med å fryse de dynamiske formene.

Forventninger

Dette var kort om den veien vi går. Vi tar gjerne en rekke avstikkere, og jeg håper at dette korte her har antydet noe om hvordan en bevegelseskommunikasjon kan sette hverdagslogikk og språklig forståelse ut av spill.

En filosofisk presentasjon med oss tar primært sikte på å snakke om hva vi som dansere kan erfare og hvordan dette kan forstås. Vi er ikke særlig interessert i å attakkere filosofiske posisjoner eller å utvikle kompliserte filosofiske systemer for å snakke om bevegelse. Bevegelsen som sådan må alltid stå i sentrum.

Likevel velger vi gang på gang å snakke om det i offentlige eller akademiske sammenhenger, og det er så vel fordi vi er ytterst fasinert av hvordan det over hodet er mulig å komme så dypt inn i en bevegelseskommunikasjon, som den dynamiske samtalen setter det meste vi ”vet” på spill. Imidlertid er det noen filosofer eller interessefelter som er gjengangere når vi snakker om bevegelse som filosofi:

Relasjonen mellom spørsmål og svar.

Min doktorgrad handler i stor utstrekning om dette. En hverdagsforståelse av språkets logikk blir satt i kontrast primært med en zenbuddistisk forståelse, men jeg har også vært interessert i Saussure, Barthes, Kristeva og lignende franske (selv om to av disse jo ikke er franske) språkfilosofer.

Gadamer og spillteori.

Dette er beslektet med spørsmål/svar-problematikken. Det handler om å spille og å bli spilt.

Heidegger

Heidegger må også nevnes her i det han så ypperlig forteller hvordan vi allerede er i det vi ofte prøver å snakke om. Vi kan ikke abstrahere oss fra dansen uten å bli ikke-dansende og dermed forstå noe annet enn hva vi er i. Teori vs. praksis er også viktig samt techné-begrepet.

Wittgenstein

Wittgenstein er sentral i det han snakker om at språkets mening er hvordan det brukes. Dette gir legitimitet til dansens og bevegelsens dynamiske måte å fungere.

Merleau-Ponty

Merleau-Ponty må også nevnes, særlig for hvordan han snakker om hvordan vi kroppslig når ut i verden over hudens grenser. Stokken blir en integrert del i den blindes kropp, og på samme måter er ingen av oss to dansere hvis vi ikke er i samhandling med den andre.

Anatomifilosofi – anatomy trains

Kanskje vi også skal nevne en mann fra anatomiens verden. Thomas Myers har skapt noe han kaller ”Anatomy trains”, som er en helhetlig måte å forstå kroppen fra et fysisk ståsted. Muskler kan ikke forstås isolert men de er forbundet med fascia. Dermed må man ikke forstå bevegelse kun som muskulær men fra ”myofascia” (muskel/fascia). Myers hadde først doktorgrad i filosofi før han slo seg inn på anatomi. Poenget med å nevne ham er at vi er inspirert av denne typen av helhetlig tenkning rundt kroppen. Vi er det så vel fra et helt fysisk perspektiv (hvorfor er det så mye i kroppen som beveger seg når du kun prøver å bevege én kroppsdel?) men også fra et psykofysisk perspektiv (redsel trekker brystet sammen og stolthet åpner det). Man kan også spørre om Myers system kunne tenkes frem av en klassisk skolemedisiner. Var hans filosofiske bakgrunn forutsetningen for å skjønne disse helhetene?

Avslutning

Dette er bare noe av hva vi er interesserte i. Hvis dere tror at vi har noe å bidra med hos dere er jo det aller viktigste at vi får til en dialog. Utfordringer på temaer er alltid spennende!

Abrazos fra Anne Marit og Magnus

PS, sjekk våre tangosider: www.tangotango.no