Det er virkelig en stor glede å høre operaorkesteret for tiden. I Klassekampen i morgen skriver jeg en anmeldelse av konserten 22/10 med den nye musikksjefen Karl-Heinz Steffens, og jeg er minst sagt begeistret. Orkesterets største aktivitet utføres imidlertid fra graven, og orkesteret holder et så godt nivå at vi kan regne med at de stadig er en god støtte- og medspiller til det som skjer på scenen. For tiden har de en meget spennende gjestedirigent, og det hører vel til sjeldenhetene at ballettsjefen Ingrid Lorentzen nevner nettopp dirigenten foran de gjestende instruktørene for selve koreografien, særlig siden de senere også må regnes som prominente navn innenfor sine fag. Dirigenten vi snakker om er Andrea Quinn, og hennes greie er nettopp ballett.
Lettvekteren Tsjajkovskij
Det er sider av Tsjajkovskij jeg aldri helt har skjønt, men som ga en annen mening etter at jeg så Balanchine-forestillingen i går. For meg er Tsjajkovskij primært den store symfonikeren som arbeider med lange spenn av tid, og hører du til de som ennå ikke har lært å sette pris på komponisten kan du neppe ha hørt Mravinsky dirigere symfoniene. Men Mravinskiy er ved siden av selve poenget. Saken er at komponisten også har sider uten de symfoniske svulstighetene og de lange spennene i tid, som Serenaden for stykere, op. 48 eller satsen Tema og variasjoner fra Orkestersuite nr. 3 i G-dur, op. 55. Den første av disse er nærmest et neo-klassisistisk verk, selv om et slikt begrep neppe ville gitt mening på Tsjajkovskijs tid, og selv om det andre for så vidt danner en helhet gjennom at det er variasjoner på ett og samme tema så er det noe unikt og avsluttet ved de enkelte variasjonene. Mitt problem er at Tsjajkovskij mangler dybde i disse verkene. Verkene framstår i mine ører som poseringer, som utsnitt av vakre overflater uten den dype dramaturgiske helhetstenkningen som gjør Tsjajkovskij til en av historiens store symfonikere. Men etter i går tenker jeg litt annerledes rundt verkene.
Den apollinske Balanchine
Hvis jeg skal karakterisere Balanchine med ett ord må det bli apollinsk, og hans ballett Apollo fra slutten av 20-tallet er for øvrig blitt fremført flere ganger av Nasjonalballetten. Balanchine skar nemlig inn til beinet av den rene bevegelsens fortelling, og her ligger vel nettopp det noen opplever som en kulde i verkene hans. Andre ser noe sublimt opphøyet i bevegelsene som ikke nødvendigvis skulle fortelle en historie vi kan sammenfatte i ord. Til tross for at danserne gjerne kan stå på hælen heller enn på forfoten er det noe tilbaketrukkent og opphøyet over hans koreografier. Ja, mye av koreografiene er strukturert som klassiske poseringer av kvinnen der hun får meske seg på tåspissen og i tradisjonelle arabesker.
Andrea Quinn var musikalsk leder for New York City Ballet 2001-2006, og dette fremstående kompaniet var ikke bare Balanchines eget, men det må regnes for å være det som mest ivrig og kanskje best forvalter arven etter Balanchine i dag. Balanchine var på mange måter en meget musikalsk koreograf, som på tydelige måter alltid går i dialog med forskjellige aspekter av musikkens struktur og uttrykk, men hvilket nivå han snakker til varierer selvfølgelig med hans kunstneriske innfall. Han snakket også om at vi kan se musikken og høre dansen, og dette er betegnende for hans koreografier som på forskjellige måter nesten kan leses som analyser av verkenes struktur.
Tsjajkovskijs retorikk
Quinn får ting til å skje i orkesteret, og langt ut på natten etter forestillingen hører jeg fremdeles et ekko av Serenadens innledning. Hun tegner med en større retorisk fantasi enn jeg er vant til å høre. De tre første tonenes fallende melodiske gest har noe av den svulstige intensiteten fra symfonienes store klimaks. Hun beholder samtidig tyngden og intensiteten i de neste tre kortere og separerte oppadgående tonene. Til samme tid beholder altså de kortere tonene de første tonenes intensive karakter, men de framstår også som en retorisk kontrast. Slik gir Quinn liv til musikkens struktur samtidig som hun tegner lengre spenn av karakter og uttrykk. Og det er en slik gestisk tolkning som må gjøre tolkningen interessant å danse til, som gjorde at Quinn fikk sjefe over selveste New York City Ballet, som nå gjør henne til en ettertraktet dirigent for ballettmusikk over hele verden, og som gjorde at hun ble invitert til Oslo. Og det er også denne retoriske tolkningen, og poseringene og gestaltningene av musikkens bevegelser – som korrelerer med Balanchines apollinske koreografi – som gir den mening og som gjør at jeg begynner å tenke at jeg kanskje kan akseptere og sette pris også på denne siden av Tsjajkovskij. Det spørs imidlertid om jeg er omvendt til å bli fan av denne musikken. Jeg tror faktisk at jeg må snurre Mravinskiys innspilling av Serenaden i platespilleren noen omganger før jeg legger meg. Kanskje er det ytterligere noen retoriske vendinger jeg kan oppdage i natt, selv om jeg ikke har Nasjonalballettens mesterlige utførelse av koreografien foran meg.
Balletten danset også en koreografi til musikk av Stravinsky.
Forestillingen spilles til 13/11.
