Min erfaring med Nord-Amerikanske orkestre er at de holder et meget høyt teknisk nivå samtidig som de spiller ditto ujevnt. Selv en storhet som New York-filharmonien har dårlige dager, og på slike dager har de ikke mye å fare med. Hvis jeg skal peke ut nok en tendens hos disse orkestrene er det at de spiller musikalsk tilbakeholdent. Tolkningene er nøkterne heller enn at de presenterer et sjansespill. Montreals Symfoniorkester representerer noe annet. Hva gjelder dårlige dager har jeg ikke et tilstrekkelig bredt empirisk grunnlag for å si noe om Quebec-orkesteret, men de står for en måte å tenke musikk på hvor fargelegging og tenkning i fraser, retninger og uttrykk står i sentrum. Hvis jeg skulle velge et yndlingsorkester på den andre siden Atlanten må det bli nettopp Montreals Symfoniorkester. Jeg får frysninger bare av å tenke på deres Debussy-innspillinger med Charles Dutoit. Den sistnevnte ledet orkesteret i et halvt århundre, og han førte Montreal opp på kartet over symfoniske metropoler. Nå er det Kent Nagano som står ved roret, men jeg er ikke sikker på at han er en like god styrmann.
Likevel, etter å ha hørt bare åpningsakkordene i Claude Debussys Rapsodi for alt-saxofon og orkester er det klart at vi lytter til et orkester på et meget høyt nivå. Det er et skimmer over strykerklangen som gjør lyden til en farge heller enn at det lyder som en harmoni. Vi hører en klangkropp som et uttrykk for en kollektiv kunnskap hvor helheten er langt større enn summen av delene. Nettopp denne klanglige kunnskap – som den nevnte innspillingen med Dutoit er et paradeeksempel på – finnes i musikerne uansett hvordan dirigenten veiver fra podiet. Vi hører noe av det samme i måten de differensierer mellom stemmene i Beethovens første klaverkonsert. Selv om orkesteret er relativt stort klinger det lett og slankt. Melodibærende stemmer kan spille forsiktig og ettertenksomt fordi de som akkompagnerer makter å hviske på en måte slik at de gir plass til det solistiske. Samtidig uttrykker de sin del i teksturen tydelig nok til at de fremstår som selvstendige.
Debussy brukte toner og harmonier som skulle innholde så lite spenning at hans musikk ble en lek med farger heller enn med toner. Likevel kan man si at han behandler sin musikk gestisk på en måte som likner det romantiske. Mest tydelig ser vi dette i hvordan dynamikken vokser og synker på en organisk måte. Den tidlige Stravinskij, han som komponerte Ildfuglen, brukte noe av samme idiom, men han dro det til sine ytterste konsekvenser. Vi finner noe av den samme gestikken, men nå er den så outrert at det ikke gjenstår noe av det organiske. Istedet består musikken av skarpe kanter og brå overganger. En tanke er stablet på et innfall, som avløser et utbrudd, og slik fortsetter det. Nagano frembrakte denne kantete Stravinskij, og den dramatiske temperaturen var meget høy. Alt var riktig, men han rakk likevel ikke helt frem. Jeg følte hele tiden at kantene kunne vært skarpere og at orkesteret hadde nok et gir å bruke. Likevel, verket var en oppvisning i imponerende orkesterkultur, noe vi nøt godt av på en lignende måte i kveldens Debussy-verk.
Jeg mener at Naganos storhet er betydelig overdrevet. Vel, var ikke konserten en perle? Jo, men den var det i kraft av den kollektive kunnskap orkesteret demonstrerte. Nagano sto maktesløs når det gjaldt å utfordre orkesteret. Hva med pianisten da? Till Fellner har en meget vakker tone, og hans Beethoven-tolkning var intet mindre enn yndig. Så kan man diskutere om Beethoven skal være nettopp yndig. Uansett, Fellner ga oss uten tvil en god dose sjeldent vakker behandling av sitt instrument.
25/1, Roy Thomson Hall, Toronto
Montreals Symfoniorkester, Kent Nagano (dir.), Till Fellner (klaver)
Verk av Debussy, Beehoven, Stravinskij
