Min anmeldelse «Åndelige møter» fra Klassekampen 9/11, 2015 er blitt nominert til prisen «Årets kritikk». Prisen er et samarbeid mellom Norsk kritikerlags seksjon for teater, musikk og dans, Festspillene i Bergen og Norsk teater- og orkesterforening. Her er anmeldelsen:
CD: «Rothko Chapel»
Musikere: Kim Kashkashian, Sarah Rothenberg, Steven Schick, Houston Chamber Choir og Robert Simpson (dir.)
Musikk av: Morton Feldman, Erik Satie og John Cage
ECM/Musikkoperatørene
Det var helt tilbake i 1946 at Mark Rothko malte sin første «multiform», et bilde med noen få store flater av farge, omtrent som horisonten i et ørkenlandskap løser seg opp i den vibrerende luften. Fem år senere malte Robert Rauschenberg «White Painting», som er et helt hvitt maleri, noe som bidro til at John Cage i 1952 samlet mot til å skrive 1900-tallets kanskje mest ikoniske musikkstykke, «4’33’’», verket som består av en fire minutter og trettitre sekunder lang stillhet.
Modernistene i Europa jobbet for å løsrive seg fra historien eller å gjenskape den, og det var slaget mot harmonikken som sto mest sentralt. Amerikanerne lot som om det ikke fantes noen historie å relatere til. For å forstå mye av 1900-tallets amerikanske musikk må vi legge vekk forestillingen om at musikk eller kunst har en fortelling, at den prøver å si noe eller å uttrykke noe.
I Europa blir en slik tenkning en negasjon, det er noe som mangler, men i Amerika kunne man trekke på skuldrene og la være å relatere til paradigmet om at kunst er en fortelling, at det finnes en begynnelse, en midte og en slutt, og at ting på en eller annen måte henger sammen.
I stedet skapte de hva vi kunne kalle værens-kunst, der kunsten og musikken åpner rom – auditive eller visuelle – der lytteren selv må engasjere seg og møte fornuftens grenser, fordi det er ikke mulig å fylle de blanke rutene med mening.
Mark Rothko tok sitt eget liv før han fikk se Rothko Chapel ferdigstilt i Houston i 1971. Hans malerier er mørke, nærmest sorte, og tross fargen sier de ikke noe om hans depresjon. Nei, de sier ikke noe som helst. Kapellet skulle være uavhengig all religion, og heller enn å uttrykke avgrenser maleriene et rom der tilskueren selv kan gå inn for å gjøre seg en erfaring. Dogmer, begreper og definisjoner, hvor sanne og ærbødige de enn er, kan aldri i seg gi en åndelig erfaring.
Idet Rothko trer tilbake fra sin egen kunst, idet han lar være å uttrykke, idet han gir oss kunst med åpenbare mangler, åpner han også for et åndelig møte – uansett om vi kaller dette ved navnet Gud, Stillheten, Allah eller Evig Fred. Det er så opp til oss å akseptere invitasjonen.
Morton Feldman var kanskje en av de mindre åndelige av denne generasjonen komponister, men hans verk er ikke mindre inviterende til en engasjert lyttemåte. Hans nesten halvtimelange verk med navnet «Rothko Chapel», som ble urfremført ved åpningen av bygget, består av lange klangflater, omtrent som de mørke lerretene til Rothko.
Enhver fortelling er basert på referanser til hva som har vært. En mørk flate mangler grunnleggende rytme, men er heller kun å se som ett eneste pust som ikke relaterer til et annet. Feldman, Cage og de andre såkalte New York-kunstnerne jobbet ofte på forskjellige måter med å ikke gjenta noe, og dermed ikke å gjenta seg selv, noe som førte til at de på en måte ikke var herrer over sin egen musikk eller dens uttrykk. Nettopp i dette ligger åpningen og invitasjonen til lytteren.
Paradokset er likevel at disse verkene ofte har en helt tydelig signatur som er unik for komponistene, og enkelte verk henger sammen i hvordan de unnviker uttrykk. «Rothko Chapel» er således en meget vakker meditasjon over tidens stillhet uten utvikling eller fortelling.
Det er helt perfekt at en plate som fokuserer på dette temaet blir utgitt av det tyske plateselskapet ECM. Deres signatur ligger i romklangen, som er å betrakte som en tegning av stillheten rundt lydene. Resten av platen vies John Cage og en av hans helter Erik Satie. Cages stillhetsstykke er allerede nevnt, men dette kunne bare skrives en gang. I teksten Lecture on Nothing sier Cage: «Hva vi trenger er stillhet […] men hva stillheten behøver er at jeg fortsetter å snakke.»
Våre ord kan være pekere mot stillheten og våre ord kan inspirere til en personlig meditativ praksis eller bønn, men ordene kan aldri være opplevelsen. Fra 1952 viet Cage sitt liv til å peke mot forskjellige aspekter av stillheten. I de forskjellige «Number Pieces», lar han utøverne velge tonemateriale og de får alt fra omtrentlige til eksakte instrukser på når de skal bruke sitt tonemateriale.
Til tross for at formen er tilfeldig og varierer fra fremføring til fremføring er effekten ofte vakker og meditativ. Platen inneholder to av disse verkene, samt noe som ligner på et minimalistisk verk, «In a Landscape», bare at det ble skrevet tjue år før man visste at det var noe som het minimalisme.
Her er også musikk av Erik Satie, en av Cages helter, som sent på 1800-tallet skrev stillestående, kontemplativ og meditativ musikk.
Platen peker til forskjellige aspekter av stillheten, til forskjellige rom – der vi gjennom å aktivt gi oss hen, kan oppleve noe som musikken ikke makter å si. Programmeringen og fremførelsene er ypperlig, og hvis du ikke gidder eller tør å sitte i stillhet for å observere din pust i meditativ praksis, er platen et godt alternativ.
Artikkelen er fra Klassekampen, 9/11, 2015: http://www.klassekampen.no/article/20151109/ARTICLE/151109865
