Nyanser av sort og hvitt

Jeg var egentlig litt nervøs for å se Bellinis I Capuleti e i Montecchi i Grieghallen med Bergen nasjonale opera. Selv om jeg bare har sett stykket en gang tidligere, har jeg sterke oppfatninger om Bellini som komponist. Jeg syns han er en kjedelig dramatiker. Altså, han skriver virtuost til tusen, men han har jo ikke noe annet å si med sin musikk enn at han gir sangerne en mulighet til å framvise sine kunstferdigheter. Vel, mine fordommer ble gjort til skamme. Hvis han er en så elendig dramatiker som jeg vil ha det til, er det jo rart at regien kunne være så sterk. Men la meg ta det fra begynnelsen.

Ouverturen

Når Bergen nasjonale opera bruker orkester er det et av landets to nasjonalorkestre som spiller, nemlig Bergen filharmoniske orkester. Jeg har aldri hørt dem klinge på denne måten tidligere, og det kan vi takke dirigenten Fabio Biondi for. Han er mest kjent for det norske publikum som forhenværende ansvarlig for tidlig musikk i Stavanger symfoniorkester. Biondi kan gjøre underverker med tradisjonelle musikere og deres måte å spille tidlig musikk, selv om han aldri kan bruke mulighetene i den tidlige musikken til fulle med et moderne symfoniorkester. Nyere strenger er langt mindre fleksible enn historiske ditto, og dermed er det ikke mulig å la enkelte toner vokse og dø ut like raskt. Dette har konsekvenser for frasering og artikulasjon og, i et bredere perspektiv, for hvordan musikken behandles retorisk og hvilket uttrykk den får. Noen har karakterisert hans arbeid som en «historisk informert framføringspraksis light», og det er sikkert en riktig analyse. Men det Biondi gjør skal ikke forstås med denne målestokken. Poenget er hva han faktisk kan få til med musikerne, og dette er lek og moro. Ja, han kaster seg ut på et virtuost eventyr som lover godt for forestillingen.

Lachenmann skal ha sagt at «humor» ikke er en musikalsk kategori, men han kan jo ikke ha hørt Bellini, Donizetti eller Rossini da han sa det – i alle fall ikke hvis komponistene blir spilt som under Biondi. Dette er en retorisk fryd, uansett om det handler om å separere toner i et løp, å aldri gi slipp på leken med små og store betoninger som noen ganger stopper tiden og andre ganger maner på den, eller det handler om å gi musikerne en mulighet til å slå seg løs med sine instrumenter. Det siste er vel det eneste ankepunktet mot orkesteret. De mangler virtuositeten og presisjonen for å spille helt i verdensklasse, men de blir med på Biondis livgivende ledelse og det er en lise å høre variasjonene og energien i deres samspill.

Teppet går opp

Scenografien og kostymene er skapt i en helhet som skaper en sjelden visuell prakt. Nettopp at alt er så lekkert, gjør det mer motiverende å diskutere mulige symbolske betydninger. Likevel, Nicola Raab og hennes team unngår tydelige referanser, og det gjør produksjonen så mye mer spennende. Alt er basert på sort og hvitt, med unntak av et grått lerret og Capellio som er kledt i rødt. Men heller enn å framstå som klare symbolske motsatser, der hvit tegner uskylden og godheten, og sort frambærer det onde og uvitende, er fargene stadig nærværende polariteter i hvert menneske og handling, avkledte sin absolutte symbolske betydning.

Scenens tre vegger har hver sin åpning mot scenegulvet, som små titteskap. Vår oppmerksomhet blir imidlertid stort sett vendt utover fra titteskapene, mot sentrum av scenen. Veggene er hvite, men det er noe sort som renner ned fra toppen av veggene. Begge polaritetene kler hverandre. Det sorte tar over det hvite – eller er det det hvite som presser det sorte oppover? Men scenebildet plasserer oss også tydelig i Italia som skygger av eføy nedover hvitkalkede murvegger.

Konflikten

Romeo gjør sin entré i det bakre titteskapet, og når hele innholdet i skapet ruller ut på midten av scenen er det ikke bare en lekker effekt, men det skaper også et spillested i spillestedet. Er spillestedet en boksering eller en arena for slåsskamper? Bellini har uansett lagt stor vekt nettopp på dramaets politiske potensiale der foreningen av Italia var kantet av blodsprut, og fred syntes like umulig som vennskap mellom familiene Montecchi og Capuleti.

Raab tatt mange andre finurlige grep også. Etter at Tebaldo og Capellio har avslått Romeos anmodning om fred, faller et stort hvitt teppe ned slik at den dekker sceneåpningen fra tak til scenen på scenen. Kanskje var det Freden som falt. Den falt vakkert, og teppet flagret lett foran oss. Men etter noen øyeblikk begynner det store hvite teppet sakte å senkes ned. Det viser gradvis noen sorte flekker på det hvite. Ja, flere og flere til det sorte helt har tatt over. Overgangen er gradvis og vi mister orienteringen til det sorte helt har tatt over.

Senere faller teppet helt, slik at det ligger på scene-scenen, og Romeo og Giulietta trekker i det når de synger ut sin kjærlighet. Ikke bare skaper det en skjønn visuell effekt, men det peker igjen mot de alltid nærværende polaritetene der vi ikke nødvendigvis har med godt og vondt å gjøre. Det sorte har ikke en bestemt betydning, og dets motsats kan ikke ligge implisitt i begrepet eller fargen «sort». Som det fullstendige fraværet av farger kunne det sortes motsats like gjerne være et spektrum av alle regnbuens farger.

Kvinnen som byttevare

I pausen peker mitt sosialantropologisk anlagte selskap på hvordan kvinner blir brukt som politisk symbolvare for å stadfeste maktrelasjoner. Tenk hvordan gamle kongehus – og noen nyere også – gifter bort kvinner for å binde land sammen. Teppet går opp for andre akt, og i Bellinis og librettisten Felice Romanis versjon av dette udødelige dramaet (he-he, det er litt gøy å bruke ordet «udødelig» om et drama der selve nerven bygger på at begge protagonistene må dø) er det ikke Julie som trygler Pater Lorenzo om hjelp, men Lorenzo som foreslår og insisterer overfor Giulietta at hun skal ta giften. Hennes vilje og mulighet til å påvirke sin skjebne viser seg med dette å være liten.

Voldtekter pleier å involvere at kvinnen blir frarøvet sine klær, men det er også en voldtekt når mannskoret kler Giulietta i brudekjolen hun skal bruke for å gifte seg med Tebaldo. Ekteskapet er en politisk institusjon der hun ikke har bestemmelsesrett, og ekteskapskonseptet innebærer at hun påtvinges seksuell underkastelse. Giulietta aksepterer med dyp apati.

Før dette objektiverer regissøren Giulietta ytterligere gjennom at Lorenzo fotograferer henne. Det hvite teppet er tilbake på scenen, men nå henger det på baksiden av scene-scenen. Lorenzo slår på en lyskaster som både kan lede tankene til tortur og andre maktutøvelser der den tiltalte ikke kan møte blikket til den tiltalende. Samtidig skaper lyskasteren også et fotostudio. Hun underkaster seg Det mannlige blikket, kaster bak håret og legger hodet på skakke. Kanskje hun til og med prøver å forføre kameraet gjennom å skille sine våte lepper.

Der er en lang rekke andre regigrep jeg gjerne kunne skrevet om, men denne artikkelen er allerede altfor lang. Kanskje jeg har bommet på min forståelse av regien, men det spiller egentlig liten rolle. Den visuelle prakten taler for seg selv, og dette gjør det så interessant å filosofere om skjønnhetens mulige betydninger.

Solistene

Bergen nasjonale opera med operasjef Mary Miller i spissen er ofte blitt kritisert for at de nesten ikke bruker norske solister i sine produksjoner. I dette stykket var det ingen norske solister å finne. Selv om jeg har vanskelig for å ikke være enig i betydningen av å gi norske sangere en mulighet til å utøve sitt yrke, og oss operaelskere en mulighet til å bli kjent med dem, ønsker jeg å vente med den kritikken til senere. Jeg ville nemlig vært ganske ufølsom for hva som skjedde musikalsk hvis jeg ikke lot meg rives med av den utmerkete castingen. Vel, kanskje manglet Christopher Tiesi (Tebaldo) litt trykk i toppen, og kanskje kunne Alexander Robin Baker (Lorenzo) hatt litt mer autoritet i stemmen som en mann med Kirkens makt i ryggen. Men alle var valgt som hånd i hanske for Bellini, og den mest fabelaktige var Kristina Mkhitaryan som Giulietta. Jeg begynte å snakke om min skepsis for Bellini, og hvis musikken ikke fremføres i toppklasse er det en plage å komme seg gjennom verket. Mkhitaryan behersket det fløyelsmyke og dramatiske, det raskt virtuose, hviskingene og de desperate skrikene. Hun fremsto som en komplett sanger på et meget høyt internasjonalt nivå, og hun viser at Bellini var en glimrende komponist gjennom at han kan gi sangere så omfattende uttrykksmessige muligheter som han gjorde i I Capuleti e i Montecchi.

Avsluttende meta-kommentar

Dette er den første artikkelen jeg skriver som profesjonell blogger, og det er selve arrangøren, Bergen nasjonale opera, som har betalt reise, kost og losji for meg. Jeg har gått flere runder med meg selv om hvorvidt det er mulig å skrive kritikk på disse premissene. Slike sammenblandinger ville vært utenkelig for «min» avis, Klassekampen, som jeg skriver for nesten ukentlig. Jeg tenker imidlertid at musikklivet kan nyte godt av å få flere blikk på seg, og derfor lar jeg meg betale for å skrive kritikk på min blogg.

Jeg hadde egentlig forestilt meg at jeg skulle skrive ganske surt. Dermed skulle jeg få lov til å demonstrere min integritet som kritiker og at jeg ikke lar meg kjøpe. Men nå var det også slik at forestillingen var en usedvanlig fulltreffer, og jeg kan jo ikke finne feil eller late som om jeg fikk mindre ut av forestillingen enn hva som var tilfelle bare fordi jeg skal vise at jeg har integritet.

Se forestillingen selv

Forestillingen var helt super! Og nå er vi faktisk i den heldige situasjonen at det er mulig å etterprøve hva jeg sier. Fremføringen ble nemlig streamet og kan ses i en tid her: https://livestream.com/accounts/16487/events/3919926/player?autoPlay=true&mute=false

Jeg håper at du som har fulgt meg så langt som til hit legger igjen noe i kommentarfeltet om hvordan du opplevde forestillingen – uansett du streamer den eller var på plass i Grieghallen.