I morgon kommer Akademie für alte Musik på besök till Oslo Kammermusikkfestival. Det kommer att bli en helt otrolig konsert, och det finns fortfarande biljetter kvar! Jag har skrivit om dem flera gånger tidigare. Här är en artikel där den senare halvan tillägnas den Berlin-baserade ensemblen.
Spillet mellom da og nå
Hva er de historiske instrumentenes hemmelighet? Om virtuositet, villfarelser og en vidunderlig musikkultur.
Det er mye å begeistres av på den Vivaldi-platen jeg hører på nå. Det er rå energi. Det er grove støvler med jord på. Tøylesløs virtuositet. Det er slag mot strykeinstrumentene som gir en ekstrem artikulasjon, og som gjør ensemblet til en perkusjonsgruppe. Det er voldsomme kontraster. Det svinger så det er vanskelig å sitte i ro (før øvrig burde man danse mer til klassisk musikk!). Musikerne presterer en av de mest spennende klanglige hviskenene jeg har hørt i et raskt tempo, og fiolinisten Daniel Hope presser inn en grotesk mengde toner på noen få øyeblikk. Alt dette er balansert på en herlig ubalansert måte. Vi vet aldri hvor vi har musikken. Vi kommer stadig til overraskelser, som likevel føles helt naturlige.
Samtidsinstrumenter. Alt er riktig med ett unntak: instrumentene. Jeg begynner å lytte til platen på ny, men nå lytter jeg med negative fortegn. Jeg kan ikke fri meg fra det innspillingen mangler. De gamle tarmstrengene tillater musikerne en langt større fleksibilitet med tonene, det er som om de historiske instrumentene har ytterligere en dimensjon å forme musikken i. Her, med Hope og orkesteret, er det for så vidt svært uttrykksfullt, men tonen i samtidsinstrumentene synger insisterende. Klangen burde kunne snu seg innad. En tone burde kunne åpne og lukke seg – her er den vidåpen hele tiden. Musikerne puster, men det finnes også en annen pust som ikke er her, nemlig den pusten som får tonen til å åpne seg innover. Jeg styrer min oppmerksomhet tilbake mot energien, mot de dynamiske kontrastene (som kunne blitt håret mer presise med historiske instrumenter), og jeg er begeistret igjen. Likevel er den naive entusiasmen borte.
Nye muligheter. Innspillingen sier meg noe vesentlig om Vivaldi og den villfarelse at hans musikk er ukomplisert. At han var en kjedelig komponist som skrev samme konsert 600 ganger – slik hans mest sinte kritikere vil ha det til. Vel, er det ikke slik at glimrende musikere kan koke utsøkt suppe av en musikalsk spiker? Hvis dette var Salieris musikk ville vi kjedet vettet av oss, uansett hvor godt spilt det var. Kanskje er ikke temakonstruksjonene det aller mest spennende hos Vivaldi, men han har likevel lagt til rette for at en unik musikkhendelse skal kunne finne sted. Det er noe i musikken som utfordrer musikerne til å finne nye muligheter med instrumentene. Kanskje vi kunne si enda mer i ord om dette hvis det hegemoniske musikksynet ikke var så opptatt av Verket? Vivaldi var en mester i å komponere fortolkningsmuligheter. Han var en mester i å kile og trigge musikere til å leke – selv med moderne instrumenter.
Historiske instrumenter. Så reiste jeg til Kongsberg. For dem som ikke vet det (og det er nok de fleste), så har den gamle sølvgruvebyen noe som heter Glogerfestspillene. Festspillene har kalt det for en sensasjon at de i år har fått Akademie für alte Musik Berlin på besøk – og de har helt rett. Ensemblets cd-liste er lengre enn Olsenbandens rulleblad, og etter forrige helgs konsert skulle jeg ønske at hver utgivelse befant seg i min platesamling. Alt var helt riktig i deres fortolkninger, inkludert instrumentene de spilte på. Og det hadde vesentlige konsekvenser.
Konserten, som var viet Bach og Italia, begynte med nettopp Vivaldi, og det begynte lavmælt. Borte var energien fra Hopes innspilling, men hva gjorde vel det? Ensemblet trenger ikke det spektakulære. Det var nok at de akkompagnerende stemmene og cembaloet stille slo pulsen mot sine instrumenter, det var rent suggererende. Det var noe nesten mystisk med hvordan de ga liv til så enkle figurer. Det er også noe med rytmen i den enkelte tonen som dette ensemblet hadde, med pusten som vender seg innover. Enkelte toner kan med gamle instrumenter og kyndige brukere modelleres underveis. Her åpnes en annen dimensjon i musikken som moderne instrumenter rett og slett mangler.
Toners betydning. Hva Akademie für alte Musik Berlin dessuten hadde, som manglet med Hope og hans venner, var artikulasjonen. Det er egentlig meget enkelt. Det er korte og lange toner – litt som morse. Likevel handler det ikke om å skjønne en kode, men om å være i stand til å skape en stadig metamorfose. Tonelengden gir opphav til et vell av nyanser, og måten de fremføres på gir dem betydninger som «Se på meg, se på min venn som er neste tone, se hele frasen, se hvor nydelig jeg er, jeg er så viktig at jeg kommer litt for tidlig, jeg er så vakker at jeg brer meg ut i tid». Hvis moderne instrumenter prøver å etterligne denne typen fortolkningskunst blir det blekt. Instrumentene er litt for klønete. Det tar for lang tid å få tonen til å svinge på sitt mest optimale, og dermed er det heller ikke mulig å variere på moderne instrumenter slik Akademie für Alte Musik Berlin så mesterlig gjorde på Kongsberg.
Rett og feil. Jo mer jeg ser uttrykksmulighetene i de gamle instrumentene, jo mer problematiske blir moderne instrumenter for den gamle musikken. Det begynner nesten å bli så sterkt at det handler om rett og feil (selv om et ufordragelig fremført budskap aldri vil overbevise selv om innholdet er historisk korrekt). Moderne instrumenter kan i beste fall gi barokkmusikken en glødende intensitet. Men når kyndige musikere trakterer sine gamle instrumenter åpnes dørene for en annen, intrikat sivilisasjon. Her byr Akademie für alte Musik Berlin på et møte med et nivå og en musikkultur som Norge ikke kjenner maken til.
Konserter m.m. av Vivaldi
Daniel Hope (fiolin), Chamber Orchestra of Europe, Anne Sofie von Otter (sang)
Deutsche Grammophon. 2008.
Akademie für Alte Musik Berlin
Bach og Italia
Glogerfestspillene. Kongsberg Kirke 24. Januar
Tidligere publisert i Morgenbladet 30. januar 2009-1-30
