Opp til bevis

25/8, Operaen i Oslo
Steffen Horn, Christian Ihle Hadland, Kristian Lindberg (alle klaver)

De tre musikerne er ikke lenger så unge at de kan leve på å være lovende. De må bevise noe om vi fremdeles skal regne med dem. Til tross for bl.a. fem cd-utgivelser og tallrike fine solistoppdrag opptrådte Steffen Horn litt usikkert. Klaverspillet var heller kontrollert enn forløst.

Kvelden tilhørte isteden aftenens andre pianist, nemlig Christian Ihle Hadland. Han har en unik måte å tenke og fantasere ved klaveret som gjør hans spillestil helt særegen. Hans teknikk er lekker og lett, noe som kler Mozart og Händel ypperlig. Dette handler om alt fra løp hvor hver tone høres tydelig og separat – selv om han former enhver gest med omhu – til usedvanelig elegante triller som han gjerne viser frem i den eldre musikken. Hans temperament kler klassisistisk musikk og barokkmusikk, og han får det musikalske forløpet til å fremstå som organisk og improviserende. Hadland rekker knapt å vise frem en tone for publikum før han vender en frase og begeistret finner en ny figur som han vil dele. På så måte er det alltid noe nytt som springer ut av klaveret, og han overrasker, overbeviser og fenger. Videre har Hadland et meget stort repertoar av klangfarger, særlig i det svake registeret. Kanskje man kunne kritisere hans bruk av una corda-pedalen (den venstre pedalen, som gir en svakere og dusere klang), som var blant det mest omfattende jeg har hørt. Kanskje man kunne si at han gjorde det lett for seg i det svake, men hvis man kritiserer ham slik er det heller ens fordommer som taler enn at kritikeren ser Hadlands integritet som kunstner. Når jeg begynte min lovprisning av Hadland med å bruke ord som ‘unik’ og ‘særegen’ betyr det at han har en måte å tenke nettopp disse verkene på som ingen annen har, og han har teknikk for å følge det opp. Hadland burde virkelig ha spilt inn langt mer enn fem plater når han kan holde en slik standard. Han spilte også Wagners Klaversonate, op. 1, noe som var en fryd i klangutfoldelse og balansering mellom ulike stemmer.

Å spille Bach etter at Hadland hadde spilt Mozart og Händel var en utakknemlig oppgave for Kristian Lindberg. Den Franske Suiten i G-dur var meget velpolert og vakker, men Lindberg manglet Hadlands fantasi. Likevel misstenker jeg at han ikke var helt fornøyd med at det falt på hans lodd å spille på det mørke Bösendorfer-flygelet. Hans tilnærming til musikken var heller klar og briljant på en måte som ville gjort seg bedre på et Steinway. Dette flygelet fikk han lov å bytte til når han fortsatte å spille Chopins Ballade i g-moll, noe som ble gjort med dramatisk teft og noe av den briljante klangen han muligens savnet tidligere – hvis nå Bach og Chopin kan sammenlignes. Den nesten tre timer lange konserten ble avsluttet med et av klaverlitteraturens aller vanskeligste verk, nemlig Trois Mouvements de Pétrouchka. Noe av det verste for pianisten er hvor kjapt Stravinskij kaster musikeren fra en teknikk til en annen gjennom en makeløs collage. Lindberg imponerte særlig i siste sats gjennom sin måte å la forskjellige hendelser foregå parallelt og ved lynkjapt å ta vare på de dramatiske forandringene som ikke blir forberedt ved overganger. Teknikken handler her selvsagt ikke om noe utvendig men om musikkens uttrykk.

Hadde ikke Lindberg hatt uhellet å spille samme aften som Christian Ihle Hadland hadde jeg sikkert skrevet enda mer velvillig om ham. Hva Lindberg viste er at han har en selvfølgelig plass på de nasjonale konsertscenene. Hadland viste seg derimot som en unik musiker som kunstnerisk sett kan fylle enhver av verdens konsertscener – hvis han får spille rett repertoar. Dessuten er han født så sent som 1983 og har fremdeles flere år på seg å forme sine kunstneriske evner.

DEL

LEGG IGJEN ET SVAR