Endelig

Eivind Gullberg Jensen har hatt stor suksess i utlandet. Først nå debuterte han med Oslofilharmonien, og du verden for en debut. Etter at Eivind Gullberg Jensen hadde avsluttet sine studier i fiolin og musikkvitenskap i Trondheim forsvant han til utlandet. I utlendighet har han blitt utnevnt til sjefdirigent for NDR i Hannover, han debuterer neste sesong med Berlinfilharmonien, og han har dirigert orkestre som London Philharmonic, Orchestre National de France, SWR i Baden-Baden/Frankfurt, WDR Köln, Orchstre de Paris, Tonhalle Orchester Zürich, og Mahler Chamber Orchestra. I Norge har han knapt nok blitt gitt sjansen til å vise hva han kan, og det er først nå han gjør sin debut med Oslofilharmonien, seks år etter at tyske kritikere utropt ham til det største Skandinaviske dirigenttalentet. Man kan forstå det om han er bitter på Norge som ikke har gitt ham mer oppmerksomhet, men om det er slikt aner jeg ikke. Dessuten skal denne artikkelen handle om musikken, så la oss gå til fremførelsene på nyttårskonserten.

Kvelden begynte med Enescus Rumenske rapsodi nr 1, op. 11, og vi fikk alt av sjarm, spenst, humor, energi og tvære kast som en nyttårskonsert skal by på. Gullberg Jensen sprudlet av energi, og det later til å være noe av hans varemerke. Det er sjelden å høre et norsk orkester spille «lett» musikk så vulgært i beste mening. Presisjonen i orkesteret var ikke den helt store, og om det skyldtes en for lang juleferie eller at Gullberg Jensens energi gikk over styr skal være usagt. Så fulgte et sett med Griegstykker, og også her ble enhver detalj gitt liv, selv når han trakk orkesteret tilbake i et stillferdig register for å akkompagnere sopranen Kerstin Avemo. Det upresise var akkurat like påfallende i Trolltog, men til tross for dette var karakterene så overbevisende at det fremsto som om Grieg må bli spilt nettopp slik.

Det er likevel hvor mye av sine ypperste kvaliteter en dirigent kan vise i Griegstykkkene. De er meget vakre, men de er rett og slett ikke rike nok til å kreve maksimal utfoldelse fra en dirigent. Gullberg Jensen feide over Bernsteins Ouvertyre og Glitter and Be Gay med like vanvittig energi, og her var presisjonen bedre. Vi var nok mange som var nysgjerrige på om dirigentens intensitet kun var tilstrekkelig til å vise karakterer og presse tempi og klang, eller om han kunne kanalisere energien ulikt til orkesterets seksjoner slik Strauss Suite fra Rosenkavaleren krever. Han innfridde til fulle. Samtidig som han smurte på med feit klang i det tykke partituret lot han enkeltelementer tre frem, slik det må gjøres med Strauss. Han behersket alle orkesterets formater, fra det intimt kammermusikalske til de store folkelige ekstroverte valsene. Mest av alt handler vel musikk dog om tid, og Gullberg Jensen er en meget kompetent dramatiker som vet når han skal antesipere, når han skal dvele, og når han skal finne en skjev rytme å gjenta. Alt dette bidro til at vi fikk høre tolkning av Strauss operamusikk som er sjelden i Norge. Allerede neste sesong gjester han nok en gang Oslofilharmonien, og dessuten Den Norske Opera. Med Giskes kulturløft 2.0 burde det vel finnes plass på budsjettet for et hus til Gullberg Jensen på Holmenkollen. Ta deretter fra ham passet slik at Norsk musikkliv får beholde ham til evig tid. Spøk til side, enhver konsert med ham vil være en gave.

6/1, Oslofilharmoniens nyttårskonsert
Eivind Gullberg Jensen (dir.)
Oslo konserthus

DEL

LEGG IGJEN ET SVAR