En helt tilfeldig kritikk – litt mimring

magne hegdal herbarium ii

Det er en drøm å skrive for Klassekampen. Jeg har jobbet som kritiker fra 2003, men jeg har aldri opplevd å jobbe sammen med redaktører som har tid til samtaler, utvikling av tekster, planlegging, et seminar samt en kaffe i ny og ne. Baksiden av dette er at ting blir nesten i overkant planlagt, og selv om jeg på mange måter mener at jeg skriver bedre nå enn jeg gjorde ti år tilbake er det en slags spontanitet, oppdagerglede og eksperimenteringstrang jeg har mistet. Kanskje bloggen kan inspirere meg til å finne tilbake til dette, og jeg skal jammen insistere på å ta større risiko i Klassekampen.

Artikkelen som følger var den første som kom opp i hodet da jeg tenkte på de rareste ting jeg har skrevet. På en måte liker jeg virkelig artikkelen. Jeg liker at anmeldelsen tar noe av musikkverkets form på alvor i sin egen struktur, men det den fullstendig mislykkes med er å ta verkets alvor på alvor. Komponisten Magne Hegdal uttrykket sin misnøye direkte til meg, noe som er uvanlig men som jeg likevel kan skjønne. Jeg setter stor pris på hans kritikk, på at han tar det jeg skriver på alvor. Hegdal mente framfor alt at jeg ikke hadde anerkjent pianisten Herbert Hencks enorme arbeid med verket. Jeg kan jo tillegge at jeg heller ikke drøftet Hegdals verk – jeg bare kommenterte det på en nærmest egosentrisk måte. Likevel er det noe befriende med anmeldelsen, og jeg er stolt av å ha skrevet den. Den er fra Morgenbladet 20/1, 2006:

En helt tilfeldig kritikk

Magne Hegdal (komponist), Herbert Henck (klaver)
Verk: Herbarium II
Utgitt på: Simax

Magne Hegdals Herbarium II er komponert ved hjelp av tilfeldighetsoperasjoner. Morgenbladets musikkritiker prøver seg i sjangeren aleatorisk kritikk.

I aleatorisk musikk stiller komponisten en rekke spørsmål som realiseres ved hjelp av terning, myntkasting eller en annen tilfeldighetsmetode. Spørsmålene danner verkets ramme, men hva rammen blir fylt med står bortenfor komponistens kontroll. Jeg bestemte at min kritikk av Magne Hegdals aleatoriske verk Herbarium II skulle inneholde elleve deler, og hver del skulle være 300 tegn lang (inkl. mellomrom) med et tillatt avvik på 30 tegn. Gjennom først å spørre om formen, for så å la den sette grensene for innholdet, har jeg brukt en ytterst enkel form for tilfeldighetstenkning. Etter at kritikken var ferdigskrevet, kastet jeg om på delene ved myntkasting – dette for å fri teksten fra enhver tenkt meningssammenheng fra min side. Leseren anmodes om å lese kritikken i en annen rekkefølge enn den er trykket.

  1. Tonalitet, at en akkord passer med en annen, er en konvensjon. Tilfeldighetsprinsipper gir utenkelige musikalske forløp og setter vår forståelse ut av spill. Musikken kan sies å handle om at lytteren må skape forståelse av sin egen forståelse. Hvordan forstår vi en klassisk dadasetning som: «Jolifanto bambla ô falli bambla»?
  2. Hegdals stykker er lavmælte og meditative. Eller er de? Han har ikke skrevet noen dynamiske instrukser, men det er opp til utøveren å bestemme hvor sterkt og raskt de skal spilles. Hvor slutter Hegdals spørrende ansvar? John Cage spurte: «Why do they call me a composer, then, if all I do is ask questions?»
  3. Gjennom mine spørsmål setter jeg en ramme å svare innen, og jeg gir derfor et svar gjennom spørsmålet. Hvorfor fremmedgjør kapitalistsvinene arbeiderne fra sitt eget arbeid gjennom sin stadige jakt på profitt og utbytte? Vær kreativ! Utfold deg! Skap noe! Uttrykk deg! Umulig … Det må gjøres i forhold til noe, til en ramme.
  4. Jeg kastet terning for å bestemme hvor godt Hegdals verk var. Det fikk en toer. Et svar forutsetter et spørsmål. Hvilket spørsmål er det avisenes terningkast stiller i sine verdidommer over musikken, litteraturen og kunsten? Jeg kastet igjen. Enda verre. Hegdal suger. Han fikk en ener.
  5. Fra programheftet: «streng mekanisk prosess», «aleatoriske beslutningsmodeller», «en tabell med systematisk utviklede rytmiske celler», «tonehøydene som blir forbundet med disse rytmer», «bestemmer tilfeldigheten … oktavleier», «ikke føyer seg til en kjent dramaturgi», «han fryktet skepsis … og kanskje til og med bli avvist.»
  6. John Cage forberedte seks svar til spørsmålene han regnet med å få etter forelesningen «Lecture on Nothing». Uansett hvilke spørsmålene var, skulle han lese sine svar, og han skulle gjøre det i en bestemt rekkefølge. Det femte svaret var: «Please repeat the question … And again … And again …»
  7. Tenk deg Jeopardy uten deltagere. Vi får bare svar, men ingen gir oss spørsmålene. I Hegdals Herbarium II er svarene så intrikate at vi ikke kan lede dem tilbake til et spørsmål. Etter syv og en halv million år kom Douglas Adams datamaskin Deep Thought frem til at den ultimate meningen var 42. Men alle hadde glemt spørsmålet.
  8. Ville jeg giddet å reflektere over Herbarium II hvis jeg fant det intetsigende og kjedelig? Blir verket godt i kraft av at det blir diskutert? Er utfallene av tilfeldighetsoperasjonene vesentlig for verkets kvaliteter? Er det mulig å kritisere utfallet av en tilfeldighetsoperasjon?
  9. Jeg skjønner ikke samtidsmusikk. Men den klassiske musikken da? Ja, Mozart er vidunderlig! Så bra. Forklar ham for meg! Nei, det kan jeg ikke. Men samtidsmusikken er så kaotisk, så uten strukturer. Så du lytter etter strukturer hos Mozart? Nei … Kun gjennom nitid arbeid kan en komponist la tilfeldighetene komponere for ham.
  10. Ludwig Wittgenstein var som besatt når han tenkte, og han tenkte til han hadde et ferdig svar. Som student pleide han å fremlegge sine svar, men ikke noe mer. På Bertrand Russells anmodning om å inkludere sitt resonnement i svaret, skal Wittgenstein ha spurt om Russell også ville ha med roten når han ble gitt en rose.
  11. Spørsmål kan styre svarene så til den grad at det aleatoriske element ved et musikkverk kan sammenlignes med en hvilken som helst komposisjonsteknikk. Å la et verk bli komponert fullstendig av tilfeldigheter er ikke mulig, fordi det finnes ikke en Tilfeldighet som kan tenke selv. Komponisten må formulere spørsmålet.
DEL

LEGG IGJEN ET SVAR